Jeg beklager at det er så langt..!
Min
fødselshistorie!
Søndag den 14 april var termindatoen, og jeg var vel
småparanoid og overanalyserende på alt med kroppen den dagen. Jeg håpet at hver
eneste kynner var begynnelsen på noe, men dagen gikk uten mer og mer uten at
noe spennende skjedde. Kim og jeg satt i stua ‘’mi’’ på ettermiddagen, Kim
spilte Heroes of might and magic 6, og jeg satt i skinnstolen og så på. Der
sovnet jeg, og sov en liten stund. Aner ikke om det var 30 minutter eller 2
timer jeg…
Utover ettermiddagen/kvelden begynte det å murre litt
mer i magen, litt sånn som menssmerter og mageknip, men innen den tid hadde jeg
lagt fra meg alt håp om at det skulle skje noe på termindatoen, så jeg overså
det litt. Men etter hvert begynte jeg å merke at kynnerne kanskje var blitt
litt mere regelmessige, og litt sterkere. Jeg bestemte meg til slutt for å
finne frem rietelleren på nettbrettet, det var jo lov å håpe…!? Nå var klokka
blitt ca. 2000 . Og joda ...! De var regelmessige og økte i både
styrke og hyppighet!
Jeg snakket med mamma på Facebook, men sa ikke noe om
at jeg hadde fått regelmessige kynnere/rier. Jeg overbeviste vel egentlig meg selv
litt og, om at det ikke var noe å hoppe i taket for.. Det kunne jo dabbe av
igjen, og de var jo ikke sterke heller… Selv om det begynte å gjøre vondt.
Rundt 2130 var jeg ikke i tvil lenger.
Dette var rier, og de kom ofte, og var vonde. Kim lagde potetstappe til meg, så
jeg skulle få i meg litt mat. Så gikk jeg i dusjen, både for å være litt fresh
før det hele startet (hvis det skulle starte ordentlig), og for å lindre
vondtene!
Rundt klokka 2230 hadde jeg måttet
fortelle mamma at det antagelig var rier på gang, og så ringte jeg føden (etter
litt overtalelse fra mamma) og spurte om å komme inn, for riene kom med 3-4 min
mellomrom nå, og var blitt ganske vonde! Nå måtte jeg delvis puste meg gjennom
de, og det var ikke lenger sånn at jeg kunne snakke mens de holdt på..
Vakthavende koordinator stilte masse spørsmål frem og
tilbake om hyppighet, styrke, regelmessighet osv osv. Hun skulle be meg om å ta
en dusj og slappe av litt osv, men da jeg sa jeg allerede hadde gjort det, sa
ho jeg skulle komme ned, men at jeg måtte forberede meg på å kanskje bli sendt
hjem igjen.
Jeg ble klarert for B7, og da vi kom på avdeling fikk
jeg satt på rie måler og CTG, etter at jordmor hadde gått gjennom papirene, med
helsekort osv., og stilt div spørsmål.
Etter å ha lagt med dette på en stund, kom jordmor
tilbake og sjekket åpning og tøyde litt. (Au!!) Det var dessverre ikke mer enn
1 cm åpning, og 2 cm livmorhals. Vi fikk beskjed om at det var langt igjen, og
jeg fikk smertestillende og avslappende tabletter, og ble sendt hjem igjen ca.
0130.
Den natta var utrolig slitsom! Da vi kom hjem skulle
jeg i dusjen igjen, for å lindre vondtene, og få roet ned kroppen litt før vi
skulle prøve å sove, men da jeg kom ut av dusjen, kom stort sett alt jeg hadde
spist den dagen i retur. Riene ble bare sterkere og sterkere. Vi la oss, og Kim
ordnet med varme-omslag i form av et håndkle dynket i glovarmt vann, pakket inn
i plastposer, med putetrekk rundt. Det fungerte til en viss grad, men etter
hvert ble det så tungt, at det ble vondt det og. Da sto jeg opp og gikk i dusjen igjen.
Utover natta gikk jeg tom for varmtvann (hadde tatt
en del dusjer frem til da ja …), og da begynte fortvilelsen å dukke opp. Jeg
slumret innimellom riene, men de kom såpass ofte, og var såpass sterke at det
ikke var mye hvile jeg fikk. Natta føltes eviglang!
Da Kim sto opp rundt 8-9 var jeg allerede
kjempesliten, og han ringte mamma og forklarte ståa. De bestemte at jeg skulle
ned på føden relativt kjapt, istede for å dra på kontrolltimen ejg hadde på
fødepoliklinikken klokka 1030.
Kim gikk ned på jobb for å snakke med Martin, som tok
vakta hans, for å avklare litt mer, og gå gjennom litt ting med butikken osv…
Han skulle etter planen komme ned etter hvert. Men da mamma kom og hentet meg,
syns ho at han skulle bli med med en gang, ettersom det var så vondt, så kunne
ting skje når som helst (så feil kan man ta…) Så vi ringte han, og kjørte innom
senteret og hentet han også før vi kjørte videre nedover til sykehuset.
Vi var på sykehuset ca. 0930, og vi gikk da opp på B7 igjen. Denne gangen
fikk vi vite at vi IKKE kom til å bli sendt hjem igjen, heldigvis. De
undersøkte meg, men det var fortsatt ikke mer enn 1 cm åpning. Jordmor sa vi
hadde vært ‘’flinke’’ som ikke hadde kommet tilbake før (hva ho nå enn mente
med det…? ) Det ble satt noen akupunkturnåler på meg, og jeg fikk på riemåler
og CTG igjen.
Fosterlyden var litt høy, så de ville overvåke den
enda litt lenger, så jeg ble liggende med disse reimene på en god stund til.
Jeg fikk skiftet til sykehusskjorte, og disse fantastiske bleietrusene..
Vi lå på et stooort rom, med dobbeltseng, og en litt
mindre seng. I det ene hjørnet sto et stort badekar med forheng rundt (jeg
spurte om jeg kunne legge meg oppi den, men de ville vente til de hadde fått
mere svar i forhold til fosterlyden. ). Det var også et bord og en stol og så
var det en radio som sto på. Det var godt å ha på radioen, med litt musikk,
selv om jeg ikke fikk med meg hva som ble spilt til enhver tid, var det greit
med avveksling fra lyden av min egen pust.
Jeg fikk etter hvert beskjed om at jeg måtte flyttes
ned på B3, pga fosterlyden ikke ville ned, og jeg derfor måtte overvåkes
gjennom hele prosessen, og det gjorde at jeg ikke kunne være på B7 likevel. Je
sto med prekestol en liten stund, mens de ventet på siste bekreftelsen med
forflytning til B3, og mens jeg står der og jobber meg gjennom en rie, begynner
sangen Angie av Rolling Stones å spille på radio. Det ble veldig sterkt for meg
og mamma å stå der, i den settingen og høre den sangen.
Tårene rant på begge to, og jordmor stakkars skjønte
jo ikke mye når ho kom tilbake og så at vi sto og gråt sammen. Da måtte vi jo
forklare ho at det var sangen som ble spilt på dødsleiet, og under begravelsen
til Per i fjor sommer. Det hele ble
egentlig både vemodig og godt på samme tid, for jeg fikk følelsen av at Per var
der med oss den dagen han og.
Jeg ble til slutt flyttet ned til B3, og ble da kjørt
i rullestol. (Det er IKKE å anbefale å sitte i rullestol som beveger seg når
man er midt i en rie…!). Da vi kom ned på B3, fikk jeg med en gang på rie måler
og CTG. Fosterluden var fortsatt høy.
Her begynner ting etter hvert å bli litt blurry med
hva som skjedde i hvilken rekkefølge, men jeg husker at det ble tatt blodprøver
av meg, og at jeg fikk satt på sånn veneflon, så jeg skulle få i meg litt
væske. Denne ble sittende i gjennom hele fødselen. Riene bygget seg opp og ble
bare vondere og vondere, men de hadde minimalt med effekt, så åpningen var ikke
stort større nå.
Jeg husker på et tidspunkt at jeg titter opp under en
rie, og ser mamma lage de grimasene av smerter. Jeg hadde visst skvosja
hånda hennes og skikkelig knadd ringene hennes inn i hverandre. Det ble litt
latter da.. (mellom de andre… jeg lo heller lite av noe som helst på det
tidspunktet der må jeg innrømme…)
Etter mye frem og tilbake, og om og men(føltes det ut
som…) fikk jeg lagt meg i badekar. Jeg var glad de hadde den muligheten her
nede og. Jeg fikk bare lov å ha vann som holdt 37 grader, og for meg som er
vant med å nærmest skolde meg selv når jeg dusjer, var dette i kaldeste laget,
men det lindret i det minste..! Badekaret var stort og dypt, og jeg fikk duppet
av litt mellom riene mens jeg lå oppi der. Det hadde jeg godt av tror jeg.
Riene kom med bittelitt lenger mellomrom mens jeg lå oppi der, og Kim passet
hele tiden på at jeg fikk i meg drikke! Han var egenltig veldig flink gjennom
hele fødselen til å gi meg drikke, prøve å gi meg litt mat, og til å hjelpe meg
å fokusere og puste meg gjennom riene!
(Alt jeg spiste gjennom disse timene med rier kom i retur,
og jordmor som til slutt var hos oss forklarte at en kropp i fødsel ikke var i
stand til å ta imot og fordøye mat, så det var jo en grei forklaring på
dette..)
Jeg lå i badekaret i mellom 1,5 – 2 timer. Da måtte
jeg opp, fordi de måtte få bedre oversikt over fosterlyden igjen. Klokka var nå
blitt mellom 1900-2000. Etter å ha lagt i badekaret så lenge, ble
selvfølgelig riene tilsvarende mer intense etter jeg kom opp, og nå begynte jeg
virkelig å slite! Men heldigvis, med både mamma og Kim der til å holde meg
fokusert på pust, kom jeg meg på en eller annen merkelig måte gjennom det og.
Etter noe som føltes som en evighet, ble det bestemt
at de skulle ta vannet, for det var fortsatt så lite åpning, og fosterlyden var
fortsatt så høy. Og hvis jeg trodde
riene var vonde og uutholdelige frem til dette!? Ha.. Ha…. Vel, riene før de tok vannet kan ikke sammenlignes
engang, med riene som kom etter de
tok vannet! Nå ble det rett og slett et helvete å komme seg gjennom riene, jeg
var jo så utslitt på dette tidspunktet, og hadde minimalt med energi igjen.
Jeg husker jeg tenkte noe sånt som; Hvem IDIOT var jeg som gikk og VENTET på at
det her skulle begynne!? Så forbanna dum jeg er!!!
Like før de tok vannet kom ho som til slutt tok i mot
Luna på vakt. Flotte dama! Ho var litt røffere og mere frempå enn forrige
jordmor, og krevde litt mer av meg i forhold til pust og fokus, noe jeg
trengte.!
Herifra har jeg heller liten oversikt over klokka, og
ikke minst over rekkefølgen ting skjedde i.
Gynekologen kom etter hvert innom og skulle sjekke åpning. Han sjekket
utenom riene, og under riene.
Jeg husker jeg hadde så sinnsykt lyst til å sparke og slå den mannen
helseløs!! Så umenneskelig vondt det var når han sjekket åpning i
utgangspunktet, og så skulle han sjekke midt under riene i tillegg!?!? Han drev å klemte på magen min og, både under
og mellom riene. Han spurte meg vel 4-5 ganger om det gjorde vondt utenom riene
og, når han klemte, for jeg ba ham om å ikke klemme, for det gjorde vondt! Da
jeg sa ja igjen og igjen, ble jeg bare fortvilet. Var det sååå vanskelig å
skjønne liksom!? Etter hvert gikk han igjen, og da gav han beskjed om at jeg skulle
ha epidural (dette fikk ikke jeg med meg, Kim fortalte meg det i etterkant.)
På det tidspunktet rablet jeg etter epidural selv og,
men alt etter de tok vannet og frem til epiduralen var satt er så tåkete, og
går inn i hverandre.
Kim har fortalt at de slet med å få kontakt med meg
på, og det ble litt vemmelig etter hvert, for jeg lå å hyperventilerte når jeg
trodde jeg pustet ‘’riktig’’. Jeg husker
jordmor sa til meg på et tidspunkt at det
du gjør nå er å hyperventilere, mens jeg trodde jeg hadde kontroll over
pusten gjennom riene. Hun hold meg litt
på magen og ‘’guidet’’ meg gjennom en rie med pustinga, det hjalp meg litt
tilbake i fokus igjen.
Det er mye som skjedde innimellom alt sammen, som går
litt i hverandre. Etter de tok vannet satt de på en elektrode direkte på hodet
til Luna, så de kunne kontrollere pulsen hennes litt mere nøyaktig. Dakar lita
som fikk denne skrudd inn i bakhodet..
Jeg fikk sitte på en sånn stor ball, og en periode
fungerte det ganske greit. Jeg fikk ‘’flyttet smertene’’ gjennom riene, fra
rygg til lår til mage, så var rien ferdig.
Det ble også satt flere akupunkturnåler på meg på et tidspunkt, men jeg
aner ikke når det var, eller hva det var for.
Ca halvannen time gikk det fra gynekologen var innom
og sa jeg skulle ha epidural, til de kom og skulle sette den. Jeg ble litt
nervøs for at han som var med som assistent under opplæring skulle sette
sprøyta, men det skulle han heldigvis ikke.
Da sprøyta skulle settes husker jeg at jeg ikke var redd i det hele
tatt. Bare lettet over at jeg kanskje skulle få slippe bitte litt av smertene
jeg hadde hatt det siste døgnet, få pustet litt igjen, og kanskje, bare kanskje
kunne få en liiiiten pause før det fortsatte.
Jeg måtte sitte på sengekanten, og holde meg helt
totalt i ro mens hun satt sprøyta. Det gikk overraskende lett for meg å sitte
rolig da, og riene var litt snillere mot meg mens jeg satt der på sengekanten.
(på forhånd av fødselen var jeg så bastant på at jeg
ikke ville ha epidural, mye pga at jeg var livredd for den svært sprøyta inn i
ryggen. Men det gikk veldig fint!)
Etter den var satt, måtte jeg ha hjelp til å legge
meg tilbake på senga igjen, og jeg fikk beskjed om at det kunne være jeg ble
nummen i beina (men det ble jeg ikke.).
Så var det bare å vente på at den skulle fungere. Jordmor sa det kunne
ta ca 10 minutter, og jeg gruet meg til riene før det. Men første rie kom, og
jeg kjente den komme. Da var jeg sikker på at epiduralen ikke virket. Men
rietoppen kom aldri..!! Jeg kunne puste igjen! Neste rie kjente jeg bare som om
at magen spente seg, uten smerter1 Herregud, så effektivt det var!!! Den følelsen av å ligge der i senga og kjenne
riene komme og gå, uten å få vondt!? Priceless!!!
Jeg kunne drikke! Jeg kunne puste! Og jeg kunne
SNAKKE!! Magisk!!
(et stk sliten alvemamma, etter epiduralen var satt. Med nåler på alle kroppsdeler, veneflon i hånda, blodtrykksmåler på armen og masse mascara under øya :-P )
Nå kunne endelig mamma og Kim ta seg en pause også,
og de gikk ut etter tur, for å få litt luft, og for å ringe spente kommende
tanter, onkler og besteforeldre.
Jordmor var plutselig et fantastisk flott menneske
for meg (hjalp litt å få bort de verste smertene ja…), med humor, attitude og
skikkelig spesiell stil! Rett og slett kul…! Jeg fikk vite at ho var en av de
jordmødrene som hadde lært opp de fleste av de andre der på flere områder, at
ho var en slags ‘’sjef’’ på avdelingen. Det var veldig stas for ho å få være
med å ta imot en liten en, for ho fikk så sjelden mulighet til det nå lenger.
Jeg merket jeg ble veldig trygg på henne, og roet ned litt av den frykten jeg
hadde bygd opp det siste døgnet.
Etter hvert dabbet riene av, og de måtte gi meg
riestimulerende drypp for å øke effektivitet og hyppighet. Da hadde jeg vel så
vidt kommet opp i 5 cm åpning ( Det hadde gått 27-28 timer fra jeg skjønte
riene var regelmessige og begynte å bli vonde.)
(Nå begynte ting å gå superkjapt.)
Jeg begynte å
føle jeg måtte på do, og jeg fikk lov til det, men måtte ha hjelp inn på do, i
tilfelle epiduralen påvirket beina mine (det gjorde den heldigvis fortsatt
ikke). Jeg fikk selvfølgelig ikke gått
på do, for var jo bare trykketrang jeg hadde, ved ca 6 cm åpning… Det skremte
meg litt, og jeg spurte om det var farlig om jeg trykket. Jeg har egentlig ikke noe valg annet enn å trykke. Men det er vel ikke
farlig om jeg gjør det nå? Husker
jeg jeg spurte (eller noe i den dur.) Jeg kunne ikke gjøre noe galt ved å
trykke nå, så ho sa jeg bare kunne trykke i vei, det var fortsatt et stykke
igjen..
Så jeg lå der da, og det føltes som øya skulle poppe
ut hver gang en rie kom, for jeg bare MÅTTE trykke på… ho titta litt på meg
sånn til og fra mens ho førte inn ting i journalen på dataen. Og så etter litt
kom ho tilbake og satt noen flere akupunkturnåler på meg. Ho sjekket åpning,
kom tilbake etter å ha ringt på noen. Så satt ho seg ned på en stol/krakk sak nede ved enden av senga,
og sa til hun pleieren som hadde kommet inn, om at ho kunne hente barnepleier
osv.
Så setter hun seg rolig tilbake på krakken og tok
frem en leppestift og tok på seg mens hun sier til oss at; Nå må jeg pynte meg, for NÅ er det fødselsdag. Man må pynte seg
da! Nå skal babyen ut!
Jeg snur meg mot Kim (helt vill i blikket, i følge
han) og spør han; NÅ!?!?!? Akkurat som om han kunne svare på det,
stakkar… Men jeg har jo så god tid!! Jeg kan ikke presse ho ut nå!? Husker
jeg jeg tenkte. (Eller sa jeg det høyt? Jeg er ikke sikker…)
Jeg fikk beskjed om at på neste rie skulle jeg presse
alt jeg kunne pluss enda litt til, og det gjorde jeg. Fyttigrisen for en
spesiell følelse!!! Endelig følte jeg kroppen gjorde noe som hadde effekt! Jeg kjente Luna kom lenger ned, og det brant i
åpningen. Superspesielt! Neste rie kom,
og jeg presset på enda mer! Herregud, ho
har jo ikke plass ut der!!! Ropte jeg. Men jeg presset alt det jeg hadde og
enda litt til. Og litt til…
Flott!
sier jordmor. En gang til nå! Men vent på
en rie..! (jeg lå og presset lettere panisk utenom en rie, totalt unyttig,
selvølfgelig…)
Neste rie kom, og det kjentes ut som om ho kom ut
ALTFOR langt fremme, det var bare utrolig rart, og utrolig vondt! Ho skal vel
ikke ut DER!? Men splosj! Så lå lille alien-babyen vår der! Særeste opplevelsen
i verden. Og den beste! Ho lå der og var glatt og bløt av fostervann, med store
nesten svarte øyne og nesten ‘’hengslete’’ hang fra armene til jordmor. Kim
fortalte i etterkant at hun minnet han om Giger’s Alien. Haha!
Jeg husker jeg spurte, kjempe anpusten; hvorfor lager ho ikke no lyd!?!?? Men da
klynket hun litt, og de tørket av henne. Hun gikk fra alien til baby på bare
noen sekunder.
Jeg fikk ho opp på brystet, og Kim fikk beskjed om å
klippe navlestrengen ( vi hadde på forhånd sagt at vi ville han skulle gjøre
det..! ), for det ‘’skulle hvertfall ikke jordmor gjøre’’.. Så han tok saksa og
klippet, men den gikk ikke helt gjennom, saksa var visst for liten, så han
måtte klippe gjennom en gang til før den var helt av..
Den følelsen av å ha Luna på brystet, og Kim ved
siden av meg må være den herligste og mest magiske følelsen jeg noen gang har
hatt.! Det var perfekt! Luna ålte seg lenger og lenger oppover, til ho lå helt
oppe i halsgropa på meg, da kom ho ikke lenger.
(misforstått litt hvor puppen var ho, tror jeg..)
Jordmor drev å holdt på for å få ut morkaka, men den
ville ikke løsne helt, for ho ba meg presse, men det kom ikke noe. Ho satt et
par nåler på meg, og etter bittelitt ba ho meg ta tommelen min. Tommelen min!? spurte jeg, mens jeg
holdt opp tommelen og så spørrende på henne. Sånn ja. Nå tar du tommelen
og stikker den i munnen. Jeg gjorde
som ho sa, men følte meg komplett idiotisk der jeg læ med en nyfødt baby på
brystet og liksom skulle sutte på tommelen…!?
Nå
blåser du på tommelen alt du kan! Sier jordmor, og jeg
blåste jo da.. Splæsj! Så kom morkaka, og det som var igjen av fostervann og
div ut. Da snakker vi EFFEKtiVE nåler, og festlig teknikk av jordmor! Barnepleieren lo skikkelig, for den teknikken
hadde ho aldri vært borti før.
Jeg lå en stund og bare beundret lille alvejenta vår,
mens jordmor sydde meg sammen(høres ille ut. Var ikke mange stingene hun måtte
sy, men tok litt tid.). Ho hadde bedt meg fokusere all min energi på Luna, for
det kom til å bli ubehagelig enkelte av stedene, pga bedøvelsen antagelig ikke
ville fungere helt over alt (det stemte for så vidt! Isj for en ubehagelig og
vond ting å få gjort mot seg rett etter en fødsel! Og den sprayen dem sprayet
på!??? Det SVEI!!!)
Hun sjekket at alt fungerte som det skulle (Min
favoritt var den fingeren opp i rumpa for å sjekke om jeg kunne knipe…)
Vi lå og koste med Luna en stund, men etter hvert
måtte jeg så sinnsykt på do og tisse (Bra!
Sa jordmor), det føltes som om blæra
skulle sprenge! Så jeg stabbet meg opp,
men fikk streng beskjed om å holde meg i prekestolen, for beina kunne kollapse
under meg (det gjorde de heldigvis ikke), og jeg måtte ha hjelp inn på doen,
pga stativet med saltvannsvæske(?) osv. pluss at prekestolen ikke kom inn
gjennom dodøra.. Lillemor fikk være litt på fanget til pappan sin, og til
mormora si, og til slutt fikk vi et rom på barsel, og ble flyttet dit. Endelig
kunne jeg få i meg litt mat!! Det ble ikke mye jeg klarte å få i meg likevel
da, for jeg var jo totalt utmattet. Men godt var det (eggerøre, brødskiver,
spekemat og div grønnsaker..).
Kim og mamma dro hjem etter hvert for å få litt
etterlengtet søvn de og (de hadde jo jobbet hardt over mange timer de også).
Jeg trodde aldri i verden jeg skulle få sove! Ville bare ligge der og se på
Luna. Men sovnet veldig fort.
Ca. 30 timer (fra riene ble regelmessige) med vondt
hadde nok tatt på en del likevel…
*******************
Mamma og Kim var med gjennom hele fødselen.
Jeg var utrolig stolt av Kim, som klarte seg så
ufattelig bra! Han holdt seg rolig når jeg fikk panikk, han trøstet og holdt meg
fokusert når jeg hadde vondt, og han passet på at jeg fikk i meg drikke hele
veien…! Han passet på riene, spurte leger og jordmødre om masse rart, og kunne
jo også da svare meg på mye mer og. Han var der helt og holdent, både med kropp
og med fokuset sitt, hele veien! Tror aldri jeg har elsket han mer enn det jeg
gjorde da. Føler vi har kommet mye nærmere hverandre nå, jeg setter pris på han
på en helt ny måte, og elsker han på en helt ny måte..! Fantastiske samboeren
min!
Mamma var også en utrolig god støtte å ha under
fødselen. Ho har jo vært gjennom det fire ganger selv, og dette var 3. fødselen
ho var med på som ikke var hennes egen. Så ho visste hvordan ho skulle
‘’være’’, hvor ho skulle være, og ikke minste hvilke roller ho skulle ha
gjennom hele forløpet. Under riene hjalp hun meg til å puste riktig, og
fokusere. Ho lærte også Kim litt opp etter hvert tror jeg, de ble hvertfall et
veldig godt team, og det var en utrolig god opplevelse for meg å ha de der på
hver side av meg mens jeg jobbet meg gjennom de verste riene. I starten når
legene skulle undersøke meg, gikk hun ut av rommet, men etter hvert kom riene
så tett at det ikke lenger ble rom for det, og hun ble inne.
Når jeg skulle til å presse, trakk hun seg helt unna,
og lot meg og Kim få ha den opplevelsen for oss selv! Det var fantastisk å ha
med mamma på fødselen, og jeg er utrolig
takknemlig for det..!
